Derfor skal du grave i din egen slektshistorie -og slik gjør du det

Alderstrappen av Winter Carl Hansson fra 1799
Alderstrappen av Winter Carl Hansson fra 1799

Slektsforskning er ofte forbundet med noe man bedriver etter at man har blitt pensjonist. Da har man tid og kanskje den livserfaringen som gjør at man får mer forståelse og samtidig flere spørsmål rundt forfedres skjebner og livsvalg.

Høsten 2018 gjennomførte Slekt1 en undersøkelse som viste at over halvparten av norske slektsforskere har begynt å forske på sin egen slekt først etter fylte 50 år. Med andre ord har de begynt etter at mange familiemedlemmer har gått bort. Det er derfor ikke til å stikke under en stol at det kan lønne seg å starte tidligere.

Annonse

Les også: Slik inspirerer du unge til slektsforskning

Hvorfor slektsforskning?

Det er mange grunner til at folk begynner å lete etter sin egen slekts historie og svarene kan nok variere etter hvem du spør. Men for mange handler det rett og slett om nysgjerrighet.

I Slekt1s slektsforskerundersøkelse fra 2018 svarte over 70% at det var egen nysgjerrighet som gjorde at de startet med slektsforskning. Hva denne nysgjerrigheten er tuftet på er en helt annen sak.

Gjennom slektsforskning kan man også få svar på om sagn og historier som har levd gjennom slekta i generasjoner kan ha rot i virkeligheten. Ikke minst kan man også få en sterkere følelse av tilhørighet til steder, også steder man aldri har vært, men hvor man ser at slekta har levd og virket i generasjoner.

Til slutt kanskje den viktigste grunnen; slektsforskning er gøy. Det gir timesvis med spenning, grubling og masse god kribling i magen etterhvert som man nærmer seg svarene man har lett etter.

Det holder ikke med en DNA-test

I de senere år har populariteten til DNA-tester fra selskaper som Ancestry og MyHeritage eksplodert. Så mange har tatt de populære DNA-testene for å finne ut mer om sitt eget opphav, at du kan spores i basene til tilbyderne selv uten å ha sendt inn ditt eget DNA.

DNA-tester kan være et godt krydder til din egen slektsforskning og du kan finne mer enn hva du håpet på. Svenske Stefan Kinert oppdaget en halvsøster i Finland via en genetisk DNA-test. Denne halvsøsteren ville aldri vært oppdaget ved hjelp av skriftlige kilder, da deres felles far aldri var dokumentert som halvsøsterens far i noen skriftlige kilder.

Det DNA-testene ikke kan gi er derimot kunnskap om hva slags yrker dine forfedre hadde, hva slags liv de levde og hvilke steder de bodde. For å finne ut dette må man inn i de skriftlige kildene, ta frem forstørrelsesglasset og være litt detektiv.

Annonse

Snakk med familiemedlemmer

Før du begynner med de skriftlige kildene er det lurt å starte med dine nålevende familiemedlemmer. Deres kunnskap kan det være nyttig å skrive ned, enten det er rene historier om slekta eller navn, steder og datoer.

Alt vil komme til nytte når du skal forske videre i de skriftlige kildene.

Finn mer slekt og historier i skriftlige kilder

I Norge er det hovedsakelig to kilder som er å anse som en gullgruve for slektsforskere. Digitalarkivet og Nettbiblioteket (tidligere Bokhylla)

I begge disse kildene finner du tonnevis med slektshistorie og takket være at kildene i stadig større grad er søkbare, vil du finne slekt ganske enkelt.

Digitalarkivet er Arkivverkets portal for tilgjengeliggjøring av digitalisert arkivmateriale. Her finner du alt fra kirkebøker og folketellinger til militære ruller og emigrantprotokoller. Mye er søkbart, men en del kilder ligger kun som fotograferte bilder og du må lete fra side til side.

Nettbiblioteket er Nasjonalbibliotekets portal for tilgjengeliggjøring av den norske mediearven. Alle bøker som er utgitt på norsk frem til og med år 2000 skal man kunne finne igjen her. Noen rettighetshavere har imidlertid trukket sine bøker fra tjenesten, men det er kun en svært liten andel.

I Nettbiblioteket finner du aviser, bøker, bilder, ja en stor del av det som er å finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. Siden alt også er søkbart kan det være lurt å kjenne til noen søketriks for å finne slekt i Nasjonalbibliotekets enorme samling.

Når slektsgrenen forsvinner utenfor Norges grenser

De aller fleste har en slektsgren eller flere som på et eller annet tidspunkt innvandret til Norge. For mange er Sverige et land man stifter bekjentskap med som slektsforsker. Som i Norge er det gratis å drive med slektsforskning i Sverige. Frem til 2018 var det imidlertid ikke slik og det er fortsatt ikke uvanlig å tegne et abonnement hos for eksempel Arkiv Digital for å finne igjen svensk slekt.

Hos det svenske riksarkivet er det imidlertid gratis å lete etter svensk slekt.

Les også: 10 kilder til svensk slekt

Annonse

FamilySearch er også en annen god kilde for å finne slekt i utlandet, men også i Norge. Tjenesten er gratis og du finner mange av de samme kildene som du må betale for hos for eksempel MyHeritage.

Mange slektsforskere har valgt å tegne et abonnement hos MyHeritage. Det er fin måte å få oversikt over slekta og finne flere slektninger. Tjenesten er også spesielt fin til å finne slektninger som også deler din interesse for slektsforskning.

Med tjenester som MyHeritage, vil du stå i fare for å få en eksplosiv vekst i ditt slektstre. Det trenger ikke å være noe negativt med dette, så lenge du tar deg tid til å bakgrunnssjekke informasjonen du får. Med andre ord er det viktig å sjekke primærkildene.

Primærkilder og sekundærkilder

Kildekritikk er viktig når man driver med slektsforskning. Et feil navn i slektstreet så blir slektshistorien fort en annen enn det som egentlig er virkeligheten. Det er derfor lurt å kjenne til forskjellen mellom primærkilder og sekundærkilder.

En primærkilde er den du aller helst vil benytte deg av. Det er den kilden som er nærmest hendelsen i tid og rom, for eksempel en fødsel, et dødsfall eller en historie. En primærkilde kan være et øyenvitnes beskrivelse eller en kirkebok.

En sekundærkilde kan man ty til hvis en primærkilde ikke finnes eller som hjelp til å finne frem til primærkilden. Svært ofte møter man sekundærkilder som slektsforskere, enten i form av andres arbeid eller som databaser hvis innhold er skrevet av primærkilder.

Det skumle med sekundærkilder er at de kan ha skrivefeil, bestå av feiltolkninger eller i verste fall være falske. David Widerberg Howden har skrevet mer om dette hos Norsk Slektshistorisk Forening.