Carl Anton Larsen ble født 7. august 1860 i Østre Halsen, nær Larvik og som mange andre i området ble han hvalfanger. 25 år gammel var han allerede forfremmet til kaptein.
I 1892, da hvalindustrien her ikke lenger var så lønnsom, var han kaptein på “Jason”, en av de to skipene som ble sendt til Antarktis for å utforske muligheten for hvalfangst der. Nytt land ble observert og den 4. desember 1892 landet han på Seymour Island, hevet det norske flagget og samlet inn de første antarktiske fossiler. Disse funnene førte til at han fikk organisere en ny ekspedisjon med tre skip og forlot havnen i Sandefjord høsten 1893.
Kaptein Larsen utforsket både vestsiden og østsiden av den antarktiske halvøya og oppdagelsene er senere blitt beskrevet som uovertruffne og det viktigste bidrag siden Sir James Ross, 50 år tidligere.
Han oppdaget nytt land og oppkalte fastlandet etter den svensk-norske kongen: Oscar II Land. Robertson Island, Lindenberg Mount, Christensen Island, Jason Island, Foyn Land, Cape Framnes og andre landområder ble oppkalt etter fartøy og personer knyttet til ekspedisjonen. Larsens viktigste funn fikk senere navnet Larsen Isbrem (Larsen Ice Shelf). Kaptein Larsen og hans nestkommanderende var også de første til å bruke ski i Antarktis.
En isbrem er et tykt lag med is som strømmer fra land og strekker seg ut i sjøen over kontinentalsokkelen. Isen kan være opp i mot 800 meter tykk og skaper en vegg på opptil 50 meter mot sjøen. Larsen isbrem er en rekke av tre isbremmer i den nordvestlige delen av Weddellhavet, de strekker seg ut langs Antarktishalvøyas østkyst fra Cape Longing til området sør for Hearst Island. Han seilte langs denne kysten i 1893. Området er 86 000 km², ekskludert en del øyer som er dekket av isen.
I 1895 fikk kaptein Carl Anton Larsen RGS Grant Award fra Royal Geographical Society i London for sitt vitenskapelige arbeid under ekspedisjonene med skuta “Jason”.
I 1901, som en del av den vitenskapelige ekspedisjonen, seilte han sørover igjen på skuta “Antarktic” med den svenske vitenskapsmannen Otto Nordenskjöld som leder. Dette var den første ekspedisjonen som skulle overvintre på den Antarktiske halvøya. Ekspedisjonen satte opp en base med en prefabrikert hytte ved Snow Hill Island utenfor den antarktiske halvøya. “Antarctic” utforsket Weddellhavet, Falklandsøyene og Sør-Georgia, og Grytviken ble oppdaget og kartlagt.
På tilbaketuren til Snow Hill Island ble skipet skrudd ned i isen. Mannskap og forskere ble delt i to grupper, en reddet seg iland på Hope Bay, den andre på Poulet Island og begge klarte å overleve vinteren. Den 30. oktober 1903 rodde fem menn fra Poulet Island-gruppen 180 km gjennom iskaldt vann og nådde Snow Hill Island 8. november, akkurat i tide til å bli reddet av “Uruguay”, et argentinsk redningsskip. I den antarktiske utforskingshistorien vil den. 8 november 1903 alltid være kjent som “The Day of the Miracle”.
Da Nordenskjöld-ekspedisjonen nådde Buenos Aires, var kaptein Larsens blitt oppmerksom på hvalfangstmulighetene i Sør-Georgia og i 1904 ble “Compania Argentina de Pesca” ble dannet med argentinske midler.
Ekspedisjonen ankom i Grytviken den 16. november 1904 med skutene “Louise” og “Rolf” samt hvalfangeren “Fortuna” og de brakte med seg bygningskonstruksjoner for en landbasert hvalfangststasjon. Suksessen tiltrakk seg raskt oppmerksomhet fra andre selskaper som alle var enten direkte eller indirekte norske. Det ble stor hvalfangstaktivitet, men også vitenskapelige undersøkelser og en kontinuerlig serie av meteorologiske observasjoner. Dermed var også begynnelsen lagt for en permanent befolkning av Sør-Georgia med en sterk tilknytning til Norge.
Kaptein CA Larsens forvaltning av Grytviken varte til 1914. I løpet av disse ti årene bygget han opp et komplett, funksjonelt samfunn med sosial velferd. I 1906 startet han ‘Pesca Fund’. Dette fondet hadde sin funksjon i over 90 år. Som avslutning av fondet ble en stor sum gitt som bidrag til restaureringen av hvalfangernes kirke. Som en del av sin forpliktelse for hvalfangernes velferd hadde nemlig Carl Anton Larsen arrangert for at det var en prest på stedet. Denne ankom i 1912 og i april 1913 ble ideen om å bygge en kirke lansert. Ni måneder senere, på første juledag 1913, ble hvalfangernes kirken ferdig. Den ble innviet av presten Kristen Løken og finansiert av kaptein Larsen.
Grytviken, den første antarktiske hvalfangststasjon, er nå del av Sør-Georgia Museum og den restaurerte kirken likeså.
Fra 1923 var Kaptein Carl Anton Larsen igjen aktiv i Rosshavregionen. I 1924 grunnla han hvalfangststasjonen på Stewart Island i New Zealand. Dette var en naturlig utvidelse av aktiviteten på Sør-Georgia for Stewart Island ligger mye nærmere Antaktis. Larsen var aktiv på hvalfangstekspedisjonene med det flytende hvalkokeriet «Sir James Clark Ross» til sin død. Den 8. desember 1924 fikk han et hjerteanfall og ble gravlagt i Sandefjord den 15. mai i 1925.
Hvalfangststasjonen Grytviken ble nedlagt i midten av 1960-årene på grunn av overbeskatning av hvalbestanden. I 2003 ble det meste av Grytviken jevnet med jorden. Flenseplanet ble høvlet bort. Den sammenraste kinoen, biblioteket, vaskeriet og brakkene, inkludert øyas eldste bygning ble revet. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.
