Teksten under er skrevet av Elise Wormuth fra California i USA, den gjengis her med hennes tillatelse.
Jeg var ikke sikker på at jeg ønsket å skrive dette innlegget. Men jeg føler jeg burde, ikke bare som en advarende historie, men også som en påminnelse om at noens liv var langt fra enkelt.
I begynnelsen får slektsforskere mange råd; ikke ta andres forskning som fakta, sjekk flere kilder, dokumenter alt, og så videre. Noen ganger, nevner folk også hva jeg må tenke på som “slektsforskningens mørke side” – hva skjer når du finner ut noe som er foruroligende eller sjokkerende?
En rekke personer har skrevet om dette problemet, for å nevne noen få: Sue Shellenbarger skrev i Wall Street Journal om hvordan folk blir påvirket når de finner noe urovekkende i sin slektshistorie. Hayden i Daily Kos har skrevet om et av de store sjokkene: Hva føler du når du finner ut at en av dine forfedre eide slaver? Og Lisa Alzo har gitt oss råd om hvordan dokumentere urovekkende ting vi finner ut gjennom vår forskning.
Jeg snakker ikke om når du finner ut at din oldemor var “uekte” (som jeg gjorde), eller at din bestemor var gift med noen andre før din bestefar (som jeg også gjorde) – disse tingene sjokkere ikke eller gjør meg lei meg; Derimot, tenner de en intens nysgjerrighet til å vite hele historien, en nysgjerrighet som trolig aldri bli fornøyd. Jeg har ingen bekymringer om familiens omdømme eller status (vi er bombesikre på at vi ikke kom over med båten “Mayflower”); Jeg vet at de som levde før oss var uperfekte mennesker, akkurat som vi er, og at deres problemer ikke skiller seg så mye fra de vi står overfor i dag.
Likevel. To ganger nå, har jeg ikke bare vært sjokkert, men forskrekket, en gang om min oldefar og i går om en annen slektning som jeg ønsker å hedre uten å gå på akkord med personvernet, siden jeg ennå ikke vet sikkert om hun har levende etterkommere.
Jeg har tidligere oppsummerte min oldefar, Maximilian Langers situasjon her. Jeg ble sjokkert over å høre at han døde i en “galning asyl” og tilbrakte en svært mørk dag til å tenke det som i 1890-årene må ha vært et hus av grusomheter. Jeg var veldig lettet over å oppdage at lederen av sykehuset han var innlagt på, Dr. Ludwig Meyer, var svært framtidsrettet og ønsket å skape en hjemmekoselig atmosfære, og så videre. Han behandlet pasienter på en svært human måte og det lettet litt på min sorg for min oldefars skjebne.
Jeg tenker fortsatt over det jeg oppdaget i går, at en stamfar brukte de siste 27 årene av sitt liv på en institusjon som var beryktet for sin inhumane behandling av pasienter, et sted som utførte det som nå ser ut som forferdelig behandling av fattige, syke mennesker. En institusjon som var fryktelig overbefolket (noen mennesker sov i stoler, ikke senger), et sted der forferdelig legemiddelutprøvninger fant sted – å oppdaget dette, tenke på hva den stakkars kvinnen må ha holdt ut, jeg følte meg syk, og jeg gjør det fortsatt.
Jeg kjenner jo ikke hele historien, og som i andre tilfeller vil jeg nok heller aldri få den fulle innsikten i disse skjebnene. Det som gjør meg opprørt er ikke at min stamfar var “sinnsyk”, men at jeg blir et hjelpesløst tidsvitne til det hele, jeg kan ikke dempe de forferdelige lidelsene hun må ha utholdt. Kanskje hun var veldig syk – det store flertallet av mennesker i denne institusjonen var schizofrene – men vi vet også at i “gamle dager” ble kvinner innlagt av en rekke årsaker, som ansees som skammelig etter dagens syn på psykiske lidelser.
Jeg vil gjenta det jeg skrev i mitt tidligere innlegg om min oldefar: min venn som også skriver en slektsblogg sier at når vi oppdager historier om våre forfedre og velger å skrive om det, ikke bare hedrer vi dem, men vi hjelper dem også til å hvile lettere. Siden jeg tror at denne kvinnens eneste sønn aldri giftet seg eller fikk barn, er det mulig jeg er den eneste personen igjen som kan hedre henne og – jeg håper virkelig – hjelpe henne til å hvile lettere.
Så vær forsiktig med hva du ser etter – du kan bli fryktelig grepet av hva du finner. Du kommer over sjokket, som jeg er sikker på at jeg vil med tiden. Men jeg vil ikke glemme denne stamfar og de lidelser hun utholdt, og jeg ønsker dypt og inderlig at hun nå hviler i fred.
Bildet er hentet fra Bigstockphoto og er ikke en opprinnelig del av blogginnlegget.
