Som slektsforsker er det personopplysninger man behandler. De siste årene har det blitt svært vanlig at disse også publiseres på nett, til glede for andre. Men hva kan du egentlig publisere uten å bryte personvernsloven?
På slutten av 1990-tallet begynte mange slektsforskere å legge ut sine slektstrær på nett. Slektsprogrammene begynte å få funksjoner for å genere nettsider i .html-format som man deretter lastet opp på en server med tilknyttet domene. Vipps så hadde man tilgang til all slektsforskningen sin uansett hvor man måtte befinne seg.
Andre hadde også tilgang, men man måtte fortsatt tilbake til et slektsprogram installert på en PC for å endre på noen opplysninger. Nå gjør mange også endringene direkte på nett, enten det er via MyHeritage, Geni, TNG eller andre skybaserte løsninger for slektsforskning.
Dersom du publiserer på en lukket side hvor kun inviterte får tilgang til informasjonen du måtte ha i ditt slektstre, med brukernavn og passord, er det fritt frem til å publisere det du måtte ønske.
En slik lukket side vil ikke bli sett på som en offentlig fremvisning av personinformasjon og dermed fullt lovlig.
Skulle du ønske å lage en slektsside hvor du igjen kan distribuere brukernavn og passord til et fåtall personer, for å stå uhindret i din publisering, kan du gjøre det for eksempel via TNG.
Døde har mindre personvern
Men la oss ta utgangspunkt i at du ønsker å publisere informasjon uten å kreve brukernavn. Litt av grunnen til å publisere på nett er jo nettopp for å nå eventuelt andre ukjente slektninger.
Når publiseringen man gjør er tilgjengelig for alle (ingen krav om innlogging fra besøkende) er det lurt å kunne «huke av» på personene man måtte ha i sitt slektstre, om vedkommende er døde eller lever. Døde har nemlig mindre personvern enn levende.
Som utgangspunkt har ikke døde noe personvern. Så lenge informasjonen som gis ikke kan knyttes til nålevende personer står du fritt til å publisere informasjonen du måtte sitte på.
Kan informasjonen derimot knyttes til nålevende etterkommere, som informasjon om arvelige sykdommer, må du fortsatt innhente samtykke fra etterkommere før du publiserer.
Fotografier og slektsforskning
Det andre og siste vernet en død person har gjelder fotografier. Det kan være fristende å publisere gamle familiebilder, men her er det ikke fritt frem etter en persons død.
Først 15 år etter en persons bortgang, kan du uhindret publisere et fotografi hvor vedkommende er et av fotografiets motiver.
Nålevende personer skal du alltid innhente samtykke fra før du publiserer bilde av dem på nett. Dette gjøres imidlertid i såpass stor grad, kanskje spesielt via MyHeritage, at det nærmest blir ansett som lovlig. Det er imidlertid ikke lov å publisere bilder av nålevende personer uten samtykke.
Innhent samtykke
«Det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse» heter det så kjekt, men du skal behandle personopplysninger med respekt. Innhent heller samtykke en gang for mye enn en gang for lite og oppbevar disse i tilfelle du skulle få en henvendelse fra en annen slektning som føler seg krenket.
Bruker du derimot slektsprogram hvor du kan markere eller «huke av» om personen er død eller levende, blir i stor grad personpplysninger som ikke skal deles heller ikke delt. En fallgruve her kan være at norsk lov er strengere enn den loven utvikler (dersom fra et annet land) har forholdt seg til. Dobbelsjekk derfor gjerne at du ikke bryter norsk lov.
Dette kan du publisere om nålevende personer
Personnavn og slektstilknytning er ikke ansett som opplysninger som kan true en persons personvern.
Det er imidlertid fristenede å legge til en fødselsdato eller annen tilleggsinformasjon. Det kan du derimot ikke gjøre, med mindre du har innhentet samtykke.
Selv om du står i din fulle rett til å publisere slektstilknytning og personnavn, er det ansett som god skikk å etterkomme nålevende menneskers ønske om anonymitet. Det kan være gode grunner til slike ønsker.
Kilde: Datatilsynet
