I dag hører vi stadig om hvordan isbreene i Norge trekker seg tilbake og blir stadig mindre, men slik har det ikke alltid være. På 1400-tallet gikk Norge inn i en periode som har blitt kalt «den lille istiden» og i Norge nådde breene sin største utbredelse midt på 1700-tallet. Da breene vokste var det folk som mistet hus og hjem.
Mens middelalderen opplevde en varmeperiode, ble temperaturen her til lands kaldere fra 1400-tallet.
Gården Storsteinsøyra i Nordland opplevde å bli ødelagt på 1720-tallet da Engabreen gradvis vokste over jorder og hus. Bedre gikk det heller ikke for gårdene Mjølver og Nigard da de på 1740-tallet ble ødelagt av at Nigardsbreen i Jostedalen vokste, langt mer enn hva de opprinnelige bosetterne hadde sett for seg da de anla gårdene.
Sannsynligvis har de som bodde på gårdene sett hva som var i ferd med å skje, gjennom flere år. Tilgangen på tidligere jordlapper har gradvis blitt borte og plassen har blitt ubeboelig før isen noen år senere har knust det som var igjen etter at de som bodde hadde forlatt gården.
For gården Nigard i Jostedalen så kan man lese om Nigardsbreen som vokser i matrikkelutkastet fra 1723. «Breens størrelse øker og skyver seg stadig dypere inn over gårdens tilhørende marker, og på grunn av kulden fra isbreen kan ingen såkorn vokse.»
«breen forøges frem Voxer og fremskyder sig alt dybere og dybere ofver gaardens tilliggende marcher,
Beskrivelse fra 1723 av Jostedalsbreen som vokser mot gårdene.
og kand formedelst kulden udaf samme Jisfield, ingen sæd voxe»
12 år senere, i 1732, ble det bemerket at breen nå kun befant seg et steinkast unna gården Nigard. Størstedelen av beite- og slåttemarken var nå ødelagt av isbreen og leilendingen Guttorm Johannesson Nigard måtte tigge etter både mat og såkorn. Den stakkars leilendingen hadde heller ikke kunnet betale for gården han leide av gårdeieren Christopher Munthe.
Noen få år senere ble gården forlatt, noe som ble dokumentert i 1742. Da lå breen bare 12,5 meter unna husene på gården og Nigard ble med det offisielt ansett som ubeboelig og strøket fra matrikkelen.
I 1750 da den tidligere gården Nigard var fullstendig jevnet med jorden av Nigardsbreen skrev presten Matthias Foss at Isbreen hadde ikke bare rykket frem 100 alen i lengden, men også betydelig i bredden, og hadde dessuten revet med seg husene, veltet dem og presset dem fremover med en enorm mengde jord, grus og store steiner fra avgrunnen, og knust dem til små biter, som fortsatt kan sees. Eieren måtte raskt forlate gård og grunn med sine eiendeler og familien sin og søke husly hvor han kunne finne det. Muligens kan det diskuteres hvor «raskt» eierne måtte forlate gård og grunn, men dramatisk var det uansett.
Ifølge en muntlig tradisjon skal de som bodde i Nigard ikke ha forlatt gården før ‘breen hadde skjøvet huset på skrå’. Opplysningen kommer fra Gottfred Bohr (1820), som refererer til flere kilder, blant annet en ’92 år gammel kone, som døde først i 1810, ifølge Jostedalens ministerialbok’, og som ‘ofte hadde vært på den gamle Nigard’. Det er likevel tvilsomt om det bodde folk her det siste året husene stod, da det ble nedskrevet at gården var fraflyttet, da den ble strøket fra matrikkelen i 1742.
