Med fare for å bli plassert som et utidig gnagsår føler jeg likevel trang til å skrive en gravskrift over Astafjord bygdebokprosjekt. Magefølelsen min hadde rett. Bygdebokprosjektet i gamle astafjoran er lagt dødt. Vi kan vel bruke det uttrykket. For det er vel ingen som tror, pr. dags dato, at dette vil bli gjenopptatt. Vi har gjennom flere år blitt foret med diverse uttalelser. Fra ulne beskyldninger om misligholdelse, til pompøse politiske uttalelser. Ingenting av dette har gagnet prosjektet.
Etter sakens gang gjennom rettssystemet, med diverse avgjørelser, sto tre ordførere frem offentlig, med samla front, og fortalte oss at dette prosjektet nu skulle gjennomgåes av dem, eller noen de anså for kompetente. Det skulle undersøkes om dette var brukende saker som så skulle vurderes om det kunne nyttiggjøres. Hvem som skulle undersøke, og hva materialet eventuelt skulle nyttiggjøres som, har vi ikke hørt mere om. Så vidt jeg vet.
Vurderinger på professorplan angående verket har ikke gitt gjenklang hos disse folkevalgte. En unik sjanse til historisk dokumentasjon er skulset bort. Arbeidet og pengene som er lagt ned i prosjektet teller visstnok ikke. Så blei det også etter hvert taust om bygdeboka. De siste offentlige uttalelsene har kommet fra Gratangens ordfører, de andre to har kanskje utspilt sin rolle. At det er mange rundt om som gjerne skulle ha visst om disse dataene vil være tilgjengelige, på et eller annet vis, for interessert, får vi ingen informasjon om. Det er på ny en arroganse ovenfor folket rundt om i området. Her er tross alt brukt offentlige penger, men slik sett føyer dette utspillet, eller snarere mangel på utspill, seg til dagens politiske agenda.
Jeg ser på mine 8 bøker og gleder meg over dem. Samtidig som jeg sørger over alt det vi, grunnet uvilje, uforstand, smålighet og liten respekt for vår egen fortid, er fratatt.
