En vårdag i 1860 endret livet seg totalt for Daniel Folkeson Oddeskar fra Setesdal. Et tøft liv på en liten husmannsplass skulle i løpet av noen få sekunder bli enda tøffere.
Daniel Folkeson Oddeskar ble født i Valle Prestegjeld i Setesdal, i 1804. Han var sønn av Folke Åsmundsen og Gunhild Halvorsdatter.
Faren var leilending og som den yngste i den store barneflokken til Folke og Gunhild hadde ikke Daniel det beste utgangspunktet for livet som skulle komme.
Daniel slo seg etterhvert ned på husmannsplassen Oddeskar hvor han bodde med sin ti år yngre kone Ingeborg Åsmundsdatter, paret fikk flere barn.
Livet på den lille husmannsplassen skulle imidlertid ta en dramatisk vending en vårdag i 1860.
Forskjellige versjoner
Det finnes flere beretninger om hendelsen som fant sted en tidlig vårdag i 1860 og teksten under er basert på beretningen til Torgeir Bjørnaraa fra 1916.
Torgeir ble født 4 år etter hendelsen og må derfor ha fått overlevert historien fra Daniel selv eller en annen sambygding. Torgeir virket som lærer i bygda og det er nok medvirkende til at hans beretning er en av de best bevarte for ettertiden.
Ifølge Torgeir hadde Daniel og Ingeborg to kyr. Bjørneangrepet skjedde tidlig på vårparten, slik at kuene fortsatt beitet ganske nær den vesle husmannsplassen.
Bjørnen angriper
Det lakk mot kveld og Ingeborg var på vei ut til kuene for å melke dem før natten satte inn. I skumringen ser hun med ett en bjørn som så ut til å være ganske så utmagret etter en vinter i hi. Bjørnen hadde sett seg ut en av de dyrbare kuene til det fattige husmannsparet og Ingeborg satte i et hyl da hun så hva som var i ferd med å skje.
Da Daniel oppdaget det skjebnesvangre scenarioet som var i ferd med å utspille seg, ble han så forbannet at han uten å tenke seg om løp ut for å redde kua. Ikke hadde han våpen eller annet å beskytte seg med, men en kjepp fikk han tatt med seg på sin vei mot Bjørnen.
Da han nådde frem slo at kjeppen mot skallen til Bjørnen så hardt han bare klarte, men det var ikke hardt nok. Bjørnen som allerede hadde et godt grep om kua snudde seg nå mot Daniel og slo han i bakken.
Daniel forsøkte å spille død, men Bjørnen lot seg ikke lure. Med et jafs, forsynte bjørnen seg av halve ansiktet hans og begynte å småslå og leke seg med den stakkars mannen.
Samtidig står den forskremte Ingeborg og ser mannen sin bli slått ihjel av bjørnen. Hun hyler til med et hyl så voldsomt at det skremmer bjørnen. Det er antageligvis dette som redder Daniel fra å dø denne dagen.
Overlevde så vidt
På bakken ligger Daniel Folkeson, så ille tilredt at folk ikke tror han vil overleve. Men etter 8 uker med legebehandling, liggende i en seng hjemme på husmannsplassen Oddeskar, er Daniel igjen stand til å gjøre de mest livsnødvendige ting på egenhånd.
Men livet han så smått vender tilbake til er ikke det samme. Han er fysisk plaget av at de indre delene i hodet har fått kontakt med luft og ikke minst han kan ikke bevege seg blant folk uten å vekke redsel.
Et håndkle over hodet blir den første løsningen mot plagene, men etterhvert må han ta turen til Kristiansand for å søke hjelp.
Han blev indlagt pa Byens Sygehuus, kom under velvillig Behandling af de dueligste Læger, men al Lægekonst og al Omhygelighed og Pleie har ikke været i stand til at give ham et mennesklig Udseende.
Tannlege laget maske
En tannlege ved navn Halvor Georg Theodor Moe skulle etterhvert få høre om den stakkars husmannen fra Setesdal. Moe hadde etablert seg som Arendals første tannlege bare fire år før bjørneangrepet.
Uten vederlag lagde Moe en maske som:
«… baade beskytter mod Luftens Indvirkning og gjør det mulig for ham at omgaaes sine Medmennesker uden at vække deres Rædsel.»
Masken lagde etterhvert Halvor Georg Theodor Moe en kopi av, som ble sendt til verdensutstillingen i Wien i 1873.
Livet etterpå
Tross den omfattende skaden, og ikke minst at hendelsen fant sted midt på 1800-tallet, så opplevde Daniel å bli 73 år gammel. I 17 år levde han med sitt vansirede ansikt, men med litt bedre livskvalitet takket være en tannlege fra Arendal.
Daniel døde 2. november 1877.