Tradisjonen tro har bokhandlerne et stort salg på denne tiden av året, hvor en rekke bøker kommer på billigsalg. Årets Mammutsalg varer fra 20. februar til 5. mars.
Mammutsalget er en norsk boksalgsbegivenhet som har en lang og rik historie. Den første felles reduksjonen i pris fant sted allerede i 1885. På 1900-tallet var det vanligvis forlagene som holdt egne prisnedsettelser, med unntak av to fellestiltak under navnet «Det store røverkjøpet». Dette var en boksalgsbegivenhet der forlagene samarbeidet om å selge store mengder bøker til reduserte priser.
Etter krigen var over i 1945, ble det arrangert en stor prisreduksjon med over 1400 titler, og dette la grunnlaget for det som senere skulle bli Mammutsalget. I 1964 ble Mammutnavnet lansert, og Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen tok over regien. Dette var en stor endring i forhold til tidligere nedsettelser, hvor forlagene hadde hatt ansvaret for å arrangere salget.
Under har vi trukket ut noen bøker vi tenker kan være ekstra spennende for slektsforskere fra årets utgave av Mammutsalget.
Likvidasjonen; historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom
Hvem utførte holocaust i Norge? Holocaust i Norge besto av to likvidasjonsprosesser: en økonomisk og en fysisk. Den økonomiske likvidasjonen innebar at alt jødene eide, ble inndratt av okkupasjonsregimet. Verdiene skulle gjøres om til rene penger, som så skulle tilfalle staten. Den fysiske likvidasjonen betydde arrestasjoner, deportasjoner og drap av den jødiske befolkningen i Norge. Disse prosessene var uløselig forbundet, men hittil har framstillingene av holocaust i Norge satt den fysiske forfølgelsen i forgrunnen. I Likvidasjonen forteller Synne Corell historien om det norske holocaust på ny, med den økonomiske forfølgelsen som innfallsvinkel. Det gir en helt ny beretning om et av de mørkeste kapitlene i norsk historie. I Likvidasjonen følger vi menneskene som planla, deltok i og utførte overgrepene mot jødene i Norge, og vi ser i detalj hva de gjorde. Vi kommer også tett på familiene og enkeltmenneskene som ble ofre for disse handlingene. Corell viser hvordan likvidasjonen var en nøye planlagt aksjon som utspilte seg på mange nivåer og steder samtidig, og som involverte store deler av det norske samfunnet: fra offentlige institusjoner, banker og forretningsselskaper ned til auksjonskunder, naboer og samarbeidspartnere. Nye kilder og analyser gir en annerledes tidslinje for forfølgelsesprosessen, og en ny forståelse av hva det norske holocaust egentlig var.
Herrene sendte oss hit; om tvangsflyttingen av samene
Vinner av svenske Augustpriset 2020. I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting. De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer i Sverige. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger i Norge og som ikke får se familien på mange år. Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.
Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge
Fra innsiden av det norste holocaust-oppgjøret. Holocaust var også en historie om eiendeler, eiendom, økonomi. Samtidig med arrestasjonene av mannlige jøder i oktober 1942, beslagla politimenn landet rundt verdisaker i jødiske hjem: smykker, klokker, sølvtøy og kontanter. Hus og leiligheter, fabrikker og forretninger ble overdratt til fordel for staten. Etter deportasjonen ble eiendeler og innbo solgt på auksjon til naboer og andre interesserte. Da de overlevende jødene vendte hjem i 1945, var lite igjen av alt de hadde eid. For mange av de overlevende ble kampen mot byråkrati, trenering og mistenkeliggjøring i erstatningsprosessen en ny traumatisk erfaring. I 1996 nedsatte staten et utvalg for å se på spørsmålet på ny. Da Skarpnesutvalgets innstilling forelå året etter, var flertallets konklusjon klar: Alle nordmenn hadde måttet lide tap under krigen, erstatningsprosessen hadde vært «god og grundig». Blant flertallet var flere prominente historikere og jurister. Berit Reisel og Bjarte Bruland så annerledes på det: Plyndringen av de norske jødene måtte ses i sammenheng med nazistenes forsøk på å utrydde den jødiske befolkningen i Norge. Hva som faktisk hadde skjedd med de norske jødene og deres eiendeler måtte kartlegges på ny. Mindretallets innfalls vinkel førte til en annen konklusjon. Utvalget ble splittet. Da Stortinget sommeren 1998 vedtok å gi jødene i Norge 450 millioner kroner i erstatning, var det mindre tallets innstilling som ble lagt til grunn. I ettertid utgjør Skarpnesutvalget et viktig vendepunkt i den norske etterkrigshistorien. Nå fortelles for første gang denne dramatiske historien innen fra. «Hvor ble det av alt sammen» er en oppsiktsvekkende beretning om politisk spill og dragkamp, om fordommer og motvilje både i byråkratiet og fag miljøene – og om et lite mindretall som klarte å snu en tung, prestisje ladet prosess. Samtidig er det en personlig historie om den jødiske minoritetens erfaringer.
På høye hæler i Amerika; unge Agder-kvinner i etterkrigårenes New York
Hvorfor dro ugifte Agder-kvinner til New York i årene 1946-1965? Hva søkte de og hva fant de i Amerika? De kom fra det pietistiske Sørlandet. I det nye landet fikk de lønnet arbeid, men også en fullstendig ny tilværelse. Men innvandrerkvinnene tilpasset seg nye normer. «Alle ble affecta av den amerikanske stilen», som en av dem sa. De ble moderne kvinner. I Amerika endret sørlandskvinnene stil og levemåte. De brukte leppestift, tok permanent og fikk klippet håret kort. De barberte leggene og gikk med nylonstrømper og høyhælte sko. De arbeidet på kontor, røkte sigaretter og gikk på kino. De levde med storbypuls, varehus og elektriske produkter. De fikk et annet syn på kropp, religion og livsutfoldelse. På høye hæler i Amerika erfarte kvinnene en ny form for selvstendighet – og frihet. De fleste vendte hjem til Norge, og tok skikkene med seg. Ikke bare var de selv blitt transformert; for all framtid forvandlet de også det norske samfunnet.
Norge stein for stein: historien om festningene våre
En gang beordret en konge at her skulle forsvarsverket ligge, og ut ifra prinsipper hentet fra verden utenfor Norge ble det bygget for å forsvare by og fedreland. De som beordret, planla og gjennomførte arbeidet, er borte. Og nå er snart det som skulle ha forsvart dem også det. Norske festninger er i naturens vold, men historien ligger der, under grener og gresstuster. De norske festningsverkene var sentrale i utviklingen av vår nasjon slik vi kjenner den i dag. Mange av festningene ligger i dag sterkt neglisjert, men har båret avgjørende øyeblikk i vår fortid. Med tekst og foto dokumenterer boken festningsverkene slik de var, slik de er og historien de bærer. Norge stein for stein er en rik, visuell reise i arkitektur, håndverk, dagligliv og krigshandlinger, og gir et unikt innblikk i byggingen av Norge. Utvalget har en bred geografisk spredning, fra Vardøhus i nordøst til Christiansholm i sør, Bergenshus i vest og Kongsvinger festning i øst. De nye fotografiene er tatt av Tor Simen Ulstein.
Myten om murbyen; Christiania 1624-1814
Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann som raste i tre døgn og la nesten hele byen øde. Bare kirken, noen murhus og grunnmurer sto igjen blant forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde byen blitt helt eller delvis nedbrent. Brannen i 1624 var den mest skjellsettende hendelsen i Oslos historie. Kong Christian 4. bestemte derfor at Oslo skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika og hete Christiania. Samtidig innførte han murtvang for å unngå flere branner. Lafting, som var den vanlige byggemåten, ble forbudt. Men ble Christiania en murby? Kongen visste at murhus var dyre å reise for de fleste, og han tillot derfor bindingsverk utfylt med murverk. Men byggemåten var lite kjent, og den var uvant for norske tømrere. Utenlandske tømrere og murere måtte oppføre de første husene. Et blandingsprodukt av hjemlig laft og fremmed bindingsverk ble byens byggeskikk. Samtidig ble byen mer internasjonal. De få murhusene vi verner som kulturminner, er ikke representative for bebyggelsen i «Det gamle Christiania», skriver Roede. De tilhørte byens overklasse. Hus for folk flest er det ingen igjen av i sentrum. I denne boken forsøker Roede å tegne et bilde av den tapte bebyggelsen. Hvordan så de ut, husene som jevne borgere bodde i? Hvorfor ble bybildet et helt annet enn i de norske trebyene?
