Fant igjen søsknene etter 52 år

{loadposition nede1}

14 år gammel fikk Dagmar vite at hun var adoptert. Foreldrene viste henne adopsjonspapirene, men den gangen hadde hun ingen interesse av å finne sine biologiske foreldre. «Det var ingen grunn til det, jeg hadde jo mine foreldre».

Annonse

Da Dagmar var 24 år fikk hun en sønn. Adoptivmoren var da allerede død og hun begynte å studere på hvordan den biologiske moren hennes hadde sett ut. I 1990 døde også adoptivfaren og Dagmar fikk sønn nr 2. Nå begynte hun å lete etter sitt opphav. På adopsjonskontoret fikk hun vite at det ikke lenger fantes noe dokumentasjon på adopsjonen og hun følte at de var uvillige til å gi henne opplysninger, men på folkeregisteret i Wolfsburg var hun heldigere.

Hun fant ut at hun hadde tre eldre søsken og at moren hadde giftet seg igjen. På denne tiden var hun spesielt opptatt av å vite mer om moren, søsknene kom mer i bakgrunnen. «Jeg tror jeg var redd for at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre.» Dagmar fant adressen til moren i telefonboka og skrev et brev hvor hun sa at hun ville ringe på et spesielt tidspunkt. Noen dager senere ringte hun og de avtalte et tidspunkt for å treffes. Møtet var ikke særlig hjertelig og det ble den første og siste gangen Dagmar traff sin mor.

Dette er 21 år siden. Hun fikk den gangen ikke vite grunnen for at hun var frigitt for adopsjon og moren kontaktet henne aldri igjen. Dagmar reiste skuffet tilbake til Markdorf og konsentrete seg om sin egen familie.

Fra møtet med moren kom det en viktig informasjon. Dagmar hadde en yngre halvsøster. I motsetning til Dagmar og hennes tre søsken var halvsøsteren vokst opp med moren. I årene som fulgte hadde Dagmar en hemmelig drøm om at hun skulle få møte søsknene sine og i fjor intensiverte dette ønsket seg av helsemessige årsaker. 

Hun prøvde seg på Wolfsburg sosialontor og fikk vite at dokumentasjonen var der, men at hun måtte komme personlig dersom hun ønsket å få innsyn. Avstanden fra Markdorf til Wolfsburg er nesten 70 mil, og med dårlig helse forsøkte Dagmark seg på internett isteden. Hun googlet stadig morens navn og en dag fikk hun treff. Det var en dødsannonse fra november 2013. «Nå har du mistet din andre mor,» var den første tanken som gikk gjennom hodet hennes. Den følelsesmessige tilstanden beskriver hun som verken trist eller glad – men en ting sto klart for henne; døren til fortiden var nå åpen.

I annonsen var navnet på en pastor nevnt, hun ringte ham og gjennom ham fikk hun kontakt med halvsøsteren som visste fornavnene på de andre søsknene. Plutselig ble det enkelt å søke på internett. Navnet på den eldre broren fant hun på hjemmesiden til en skytterklubb og gjennom klubben fikk hun telefonnummeret hans. «Et kort øyeblikk kom den gamle frykten tilbake, men nå var det ingen vei utenom».

«Mitt navn er Dagmar, og jeg er sannsynligvis din søster.» Samtalen varte lenge, og broren fortalte henne hva han visste om familiens historie, at moren ikke hadde empati for barna sine og ikke brydde seg om å ta vare på dem. Som storebror hadde han tatt vare på sine tre yngre søsken helt til barna plutselig ble hentet av sosialtjenesten og politiet. Kanskje var det faren som bragt hjelpen? Han døde tidlig på 70-tallet, men hadde besøkt de tre søsknene jevnlig på barnehjemmet. Dagmar ble antakelig frigitt til adopsjon fordi hun var så liten. 

Det har gått bra med alle søsknene og Dagmar fikk vite at hun har mange nieser og nevøer.

To uker etter telefonsamtalen besøkte hun for første gang sine søsken. Det ble et hjertelig og fantastisk møte. Nå ringer de stadig til hverandre og alle føler samhøringheten. «Jeg er så lykkelig og kan enda ikke riktig tro at dette er sant».

Annonse