Disse jentene leste for livet

Av: Morten S. Smedsrud // Forskningsmagasinet Apollon

OVERHØRING: For å kunne konfirmere deg, måtte du kunne Martin Luthers lille katekisme på rams. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

Femtenåringene måtte kunne 759 spørsmål og svar utenat for å kunne drømme om et lovlig seksualliv.

I dag er frasen «velkommen i de voksnes rekker» en klisjé som onkel lirer av seg i konfirmasjonen for å fylle taletid. Men én gang var dette blodig alvor for landets femtenåringer. 

Annonse

– I mer enn 200 år utgjorde konfirmasjonen en terskel til voksenlivet, sier litteraturprofessor Jon Haarberg ved Universitetet i Oslo. 

For å kunne konfirmere deg, måtte du kunne Martin Luthers lille katekisme på rams. Det var bare slik du kunne oppnå fulle rettigheter som kongens undersått. Da fikk du også finne deg en ektefelle.

– Det var derfor slik at hvis du skulle ha noen som helst forhåpning om et legalt seksualliv, måtte du kunne katekismen utenat, forteller Haarberg.

I en artikkel i den ferske boka Litterære verdensborgere gjengir Haarberg og hans medforfatter Marit Sjelmo en historie om en jente fra Stord som var blitt satt til å pugge Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

PUGGING: – Martin Luther hadde ingen ambisjoner om å lære folk å lese. Han ville derimot sørge for at de lærte grunnleggende kristendomskunnskap. Da var ordrett gjengivelse den beste oppskriften.

«Jenta bar seg ille for presten og sa ho kunde kje læra boki paa 10 aar. Da ho høyrde at boki laut inn skulde ho faa gifta seg, pugga ho boki paa 8 vikor», heter det i kapittelet som baserer seg på en historie i Torstein Høverstads bok Uppseding og uppsedarar fra 1920.

Bejublet og forhatt

Rundt midten av 1700-tallet holdt Danmark-Norge seg med sin mest pietistiske konge noensinne. Christian VI mente det gikk tregt med kristningen av riket, og innførte i 1736 obligatorisk konfirmasjon for sine undersåtter. 

Kongen satte sin hoffprest Erik Pontoppidan til å skrive en forklaring på den protestantiske, lutherske lære som kunne brukes i konfirmasjonsundervisningen. Pontoppidan, tidligere biskop i Bergen, kvitterte med verket Sandhed til Gudfrygtighed i 1737. Boka inneholder 759 spørsmål og svar som konfirmantene måtte pugge, for eksempel:

Spørsmål: Hvilken er den første Aarsag?

Annonse

Svar: Guds retfærdige Vrede og Nidkiærhed, som truer med å straffe alle modtvillige Overtrædere.

Som et videre ledd i kristendomsopplæringen opprettet kongen tre år etter allmueskolen, senere kalt folkeskolen. I over 150 år var det obligatorisk å pugge Pontoppidans «Sandhed» både i skolen og under konfirmasjonsforberedelsene.     

– Boka er like bejublet som den er forhatt. Den har hatt en enorm påvirkningskraft på det norske samfunnet, sier litteraturprofessor Haarberg.

Det var ikke rom for egne vurderinger i møtet med Guds budskap. 

– Det var en uniform versjon som skulle innlæres, både som spørsmål, svar og forklaring, forteller han.

Ifølge Luther var dette den beste og sikreste måten å internalisere læresetningene på. Han ville gardere seg mot «svermeriske» personlige fortolkninger.    

– Luther hadde ingen ambisjoner om å lære folk å lese. Han ville derimot sørge for at de lærte grunnleggende kristendomskunnskap. Da var ordrett gjengivelse den beste oppskriften.

Nettopp forholdet mellom pugging, leseferdighet og leseforståelse er sentralt i Haarberg og Sjelmos artikkel.

– Vi vet at mange forsto lite. Det gikk godt over 100 år fra folk lærte å lese til at de lærte å skrive. Katekismen var nok «lirum larum» for mange konfirmanter og skoleelever. 

Skriftlig dansk lå i de fleste tilfeller langt fra den norske ungdommens talemål. 

Annonse

– Teologisk dogmatikk fortoner seg dessuten som abstrakt og vanskelig. Det ble riktignok forutsatt at skolen sørget for forståelsen. Elevene skulle først gjengi innholdet med egne ord. Utenatlæringen utgjorde kronen på verket.

Parallell til islam i dag

I Grunnloven av 1814 het det at «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget». Samtidig sto det i den viktigste boka i skole- og konfirmasjonsundervisning at pest og dyrtid kommer fra Gud. 

– På 1800-tallet var ennå mange overbevist over at det var Gud som styrte landet, og ikke menneskene.

Folket sto i kryssilden for gjensidig utelukkende statsprinsipper; den moderne Grunnloven på én side, og en katekisme i konservativ, dansk språkdrakt på den andre.    

I Haarberg og Sjelmos artikkel heter det: «(…) Dansk lå riktignok nærmere norsk folkemål enn klassisk arabisk, men avstanden var ikke desto mindre betydelig».

– Vi tillot oss en historisk parallell til i dag. Her i Vesten kjempet vi en langvarig kamp om Guds rolle i verden for rundt 200 år siden. Det er denne kampen islam står midt oppe i i dag. Religionen endrer seg rimeligvis med historien. Som samfunn må vi være tålmodige, mener Haarberg.

Kiellands oppgjør

Samfunnspåvirkningen er uomtvistelig stor. Men hvilken påvirkning fikk Pontoppidans tekst på tekstkulturen i landet? 

– Det får vi virkelig demonstrert av det moderne gjennombrudds forfattere på slutten av 1800-tallet, forteller han. 

For de av oss som ikke har litteraturhistorien fremst i pannebrasken, var det moderne gjennombrudd en dreining vekk fra nasjonalromantikken, mot realismen og Georg Brandes’ læresetning om at litteraturen skulle «sette problemer under debatt».

Særlig tydelig ser vi det hos Stavangers store sønn, forfatteren som senere ble kanonisert som en av de fire store riksmålsforfatterne, Alexander Kielland.

Annonse

– Kiellands roman Gift fra 1883 er et voldsomt spark mot den klassiske dannelsen, latinen og utenatlæringen i skolen.  

I boka møter vi lille Marius som går til grunne av latinskolens puggepedagogikk. 

– Det moderne gjennombruddets forfattere gjør det de kan for å ta rotta på det gamle regimet, framholder Haarberg, ikke bare latinen, men også katekismen og «forklaringen».

Pontoppidan lever ennå

Men det gamle regimet er seiglivet. Sporene ser vi helt fram til vår tid. Katekismen sto på læreplanen som «anbefalt lesning» helt til 1997. 

– Gudmund Hernes (kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–95, journ. anm.) hadde vel en tradisjonsbevissthet som gjorde det naturlig. Men etter det var det slutt, altså, forteller Haarberg. 

Eller var det det?

– Slutten kom bare i den offentlige skolen. I privatskoler og særlig frikirkemiljøene er det annerledes. Det fins en frikirkelig skole i Egersund som fortsatt har Pontoppidan – med tilhørende utenatlæring – på læreplanen.